Kristne Kongregasjon i Norge er et religiøst samfunn basert på den apostoliske lære og tro, slik den finnes i Det nye testamente i Bibelen. Bevegelsen har sin opprinnelse i Chicago, USA, hvor en gruppe italiensk-amerikanske kristne – blant dem Luigi Francescon, som opprinnelig var presbyterianer – i 1904 begynte å samles i sine hjem for å søke Guds veiledning. Francescon fikk etter hvert en sterk overbevisning om Åndens dåp og de åndelige gaver. Dette sammenfalt med det verdensomspennende gjennombruddet av den moderne pinsebevegelsen etter Azusa Street-vekkelsen i Los Angeles i 1906, som ble et globalt vendepunkt for karismatiske uttrykk og åndelig vekkelse. Francescons kall førte ham videre til misjonsarbeid i blant annet Italia, Argentina og Brasil, hvor han grunnla Congregação Cristã no Brasil – i dag en av Brasils største uavhengige pinsemenigheter.
Samtidig, i Norge, mottok Thomas Ball Barratt Åndens dåp under et opphold i New York i 1906, sterkt inspirert av vekkelsen som fant sted i Azusa Street i Los Angeles. Da han vendte tilbake til hovedstaden – den gang kalt Kristiania – innledet han en vekkelse med utgangspunkt i det arbeidet han allerede drev gjennom Kristiania Bymisjon, eller bare omtalt som «Barratts møter» eller «vekkelsen i Kristiania» Disse samlingene ble utgangspunktet for den første norske pinsemenigheten, som utviklet seg fra evangelisk arbeid til et åndsfylt og karismatisk miljø, som etter hvert førte til etableringen av selvstendige vekkelses møter over hele Norge.
I samme periode, i 1910, reiste de svenske misjonærene Daniel Berg og Gunnar Vingren fra Sverige til Brasil, inspirert av vekkelsen som hadde vokst frem gjennom Apostolic Faith Mission – på norsk: Den Apostoliske Tros Misjon. Der begynte de å forkynne budskapet om frelse, helbredelse og Åndens dåp. Arbeidet vokste raskt, og mange kom til tro som følge av deres forkynnelse og det enkle, åndsfylte fellesskapet.
Disse personene var sentrale i en bevegelse som, uten formell organisasjon eller bruk av medier, vokste gjennom personlig vitnesbyrd, bønn og fellesskap. Bevegelsen spredte seg organisk til mange land gjennom vennskap, familie og åndelig lengsel.
I takt med at antall troende økte internasjonalt, ble det etter hvert nødvendig å opprette formelle strukturer for å regulere møtevirksomhet og eiendomsforhold. Dermed ble det juridiske navnet etablert i ulike land, som Kristne Kongregasjon i Norge, Christian Congregation in North America og Congregação Cristã no Brasil. Disse betegnelsene beskriver én og samme bevegelse – en samling mennesker som søker å leve etter den apostoliske lære, uten formalisme, hierarki eller personalisme, og med tro på Bibelens ord som eneste grunnlag for forkynnelse og praksis.
Kristne Kongregasjon i Norge er registrert i Brønnøysundregistrene med organisasjonsnummer 922 737 886. Dette bekrefter at vi er en offentlig godkjent tros- og livssynsorganisasjon i Norge. Du kan finne vår registrering og oppdatert informasjon på Brønnøysundregistrene, Proff.no
Kristne Kongregasjon i Norge samler seg uten obligatorisk oppmøte, eller tildeler noe form for verv, eller har noe form for økonomisk medlemskap eller integrering av medlemer. Hovedformålet med møtet er å tilbe Gud, i følge apostolisk lære. Alle form for økonomisk bud må skje transparent og investeres fullt ut til det formålet det ble tilbudt. Personer med åndelige eller administrative stillinger, må opprettholde seg selv gjennom sitt eget arbeid eller sine egne midler, siden enhver form for godtgjørelse eller gjengjeldelse i åndelige tjenester, eller administrativt er forbudt.
Kristne Kongregasjon i Norge har ingen bånd til politiske partier eller ideologier. Alle som hjelper i kirken må avstå fra politiske synspunkter eller posisjoner. Alle som møter opp er pliktige til å oppfylle borgerlige plikter, i samsvar med landets lover. Alle som møter opp for å tilbe Gud, eller de som hjelper i Kirken. Kan ikke bruke kirkens navn i politiske sammenheng, valg eller for ideologiske formål.
Kristne Kongregasjon i Norge tillater ingen form for kontroversiell standpunkt om sin apostolisk lære på noe som helst måte, og autoriserer heller ingen å gjøre det i sitt navn. Alle som hjelper i åndelige praksis som: eldste, diakoner og samarbeidspartnere og eller i administrasjonen, eller de som møter opp for å tilbe Gud, har ikke behov å ta i bruk: Youtube, Facebook, Instagram eller nettsted eller annen form for medie kommunikasjon, som tar sikte på å møte åndelige spørsmål, eller avklare læresetninger eller tros prinsipper i Kirkens navn. – Men, alle advares å studere Bibelen!
Kristne Kongregasjon i Norge har ikke behov for å annonsere sin lære, og eller bruke noe form for offentlig formidling av tros prinsipper. Alle dem som har interesse for apostolisk lære, bør delta i kirkens møter.
Læresetning:
- Vi tror på hele Bibelen og godtar den som Guds ufeilbarlige ord, inspirert av Den Hellige Ånd. Guds ord er den eneste og perfekte veiledningen for vår tro og liv, og ingenting kan legges til eller fjernes fra det. Det er også Guds kraft til å frelse alle som tror. (2. Peter 1:21; 2. Timoteus 3:16-17; Romerne 1:16)
- Vi tror at det finnes én levende og sann Gud, evig og med uendelig kraft, Skaper av alle ting. I denne ene Gud finnes tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. (Efeserne 4:6; Matteus 28:19; 1. Johannes 5:7)
- Vi tror at Jesus Kristus, Guds Sønn, er Ordet som ble menneske. Han tok på seg menneskelig natur i jomfru Marias livmor. Han har derfor to naturer: den guddommelige og den menneskelige. Derfor kalles han sann Gud og sant menneske, og han er den eneste frelser, fordi han døde for alle mennesker. (Lukas 1:27,35; Johannes 1:14; 1. Peter 3:18)
- Vi tror at djevelen og hans engler finnes som onde ånder. Sammen med djevelen skal de bli straffet i evig ild. (Matteus 25:41)
- Vi tror at gjenfødelse og fornyelse bare kommer gjennom tro på Jesus Kristus, som døde for våre synder og sto opp for at vi skulle bli rettferdige. De som tror på Kristus, blir nye mennesker. Jesus Kristus er blitt for oss visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. (Romerne 3:24-25; 1. Korinter 1:30; 2. Korinter 5:17)
- 6. Vi tror på dåp i vann med én nedsenkning, i Jesu Kristi navn (Apostlenes gjerninger 2:38), og i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. (Matteus 28:18-19)
- Vi tror på dåp i Den Hellige Ånd, som vises ved at vi taler nye tungemål, slik Ånden gir oss å tale. (Apostlenes gjerninger 2:4; 10:45-47; 19:6)
- Vi tror på nattverden. Jesus tok brødet, takket Gud, brøt det og ga det til disiplene sine og sa: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg.» Like etter tok han begeret og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utgytt for dere.» (Lukas 22:19-20; 1. Korinter 11:24-25)
- Vi tror at vi må holde oss unna ting som har vært ofret til avguder, blod, kjøtt av kvalte dyr og hor, slik Den Hellige Ånd viste i forsamlingen i Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 15:28-29; 16:4; 21:25)
- Vi tror at Jesus Kristus tok våre sykdommer på seg. «Er noen syke? La dem kalle menighetens eldste til seg, så de kan be for dem og salve dem med olje i Herrens navn. Troens bønn vil helbrede den syke, og Herren vil reise ham opp. Hvis han har gjort noe galt, skal det bli tilgitt ham.» (Matteus 8:17; Jakob 5:14-15)
- Vi tror at Herren selv skal komme ned fra himmelen før tusenårsriket begynner. Han kommer med et høyt rop, med overengelens røst og Guds basun. De døde i Kristus skal stå opp først. Så skal vi som lever, bli rykket opp sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Da skal vi alltid være med ham. (1. Tessaloniker 4:16-17; Åpenbaringen 20:6)
- Vi tror at alle døde skal stå opp igjen, både de rettferdige og de urettferdige. De urettferdige skal få evig straff, men de rettferdige skal få evig liv. (Apostlenes gjerninger 24:15; Matteus 25:46)
Bibelen:
De hebraiske og arameiske skrifter
Bibelen boken om begynnelser: begynnelsen på alt, begynnelsen av livet, begynnelsen av familien, begynnelsen av yrker, begynnelsen av menneskelig ulydighet, begynnelsen av konflikter, begynnelsen av håp, begynnelsen av oppfyllelsen av Guds prosjekt for å gjenskape mennesket fra Jesus Kristus. Boken er en del av gruppen av de fem første i Bibelen, kalt Pentateuken eller (penta = tallet fem) (Teuken = Ruller). Den inneholder i utgangspunktet historier og slektshistorier. Fortellingene har en sentral familie, som er familien til Abraham, hvor bemerkelsesverdige opplevelser av tro, går fra andre del av kapittel 2 til slutten av boken.
Første Mosebok beskriver en lang periode. Det begynner i evigheten, som ikke kan dateres. Så fortsetter det «i begynnelsen», da Gud begynte å skape alle ting. Historien fortsetter med skapelsen av mennesker og jorden, med utgangspunkt i Mesopotamia (i dag Irak), befolket, etter Guds ordre. Samtidig viser boken korrupsjon av sivilisasjoner, men ikke uten å demonstrere Guds nåde, manifestert i så mange liv, spesielt i familiene til Noah og Abraham.
Når evangelisten Johannes forteller historien om Jesus, begynner han den som forfatteren av 1. Mosebok. I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden (1. Mos 1.1) og Jesus Kristus var til stede i dette arbeidet (Jo 1.1). Første Mosebok er en bok med håp, fordi den viser at Gud er med oss.
Forfattelsen og Dato
Tradisjonen tilskriver 1. Mosebok til Moses, eller profeten, lovgiveren og lederen for Israels folk, da de forlot Egypts land til Kanaan, som ble lovet Abraham og hans etterkommere. I selve boken, er det ingen referanse til forfatteren.
Vi må alltid huske at betingelsene for intellektuell produksjon var svært forskjellige i antikken. Bøkene, hvis vi kan kalle dem det, hadde ingen omslag, forfatternavn, kapittel, eller vers. Vi «i dag» har laget disse fasilitetene. I tillegg var de teknologiske forholdene svært forskjellige: avhengig av produksjons tidspunktet ble bøker skrevet på steiner, leire, eller papyrus (laget av blader) eller pergament (laget av lær).
Enda mer: i motsetning til vår virkelighet, der forfatterne er individer, i antikken, var verkene kollektive, fordi samfunnet var kommunitær, ikke individualistisk som vårt. Å forstå dette hjelper oss for eksempel, å forstå straffen til Akan og hans familie. Det viktigste er at 1. Mosebok var umiskjennelig inspirert av Gud og bevart for oss av Gud.
Når det gjelder Moses, er han forfatteren av boken, enten direkte eller indirekte. Det er indikasjoner på at Moses skrev flere deler av Pentateuken (2 Mos 17.14; 34.27; 4 Mos 33.2) og forfatterne av Det nye testamente bekrefter forbindelsen Moses, med fremstillingen av loven (Joh 1.17; 7.19; Apg., 15.1). Forfatterskapet til 1. Mosebok skulle forene oss rundt den guddommelige prosessen med å inspirere og frelse.
Historien om Abraham kan nøyaktig dateres til rundt det 20. århundre f.Kr. Boken avsluttes med at det hebraiske folket bosatte seg i Egypt rundt trehundreår senere.
Hva er evolusjonismens dårskap og dens implikasjoner?
Vi ser en gjennomføring i ateismen, fornektelsen av Guds eksistens, som er dårskap. Siden utgivelsen av boken, som heter: On the Origin of Species, av Charles Darwin i 1859, har troen på at universet dukket opp uten en Skaper og uten en plan blitt akseptert av millioner, inkludert kristne. Mange liberale teologer har allerede overgitt seg til evolusjonismen og tror ikke lenger på at skapelsen er et historisk faktum.
Hva er implikasjonene av å benekte historisiteten til: 1. Mosebok 1 og 2?
1. Angående Skriften. Det er umulig å tro på evolusjon og Bibelen samtidig. Bibelen og evolusjonen motsier hverandre. Du kan ikke benekte historisiteten til 1. Mosebok 1 og 2 uten å fornekte hele Bibelen. Det er umulig å være evolusjonist og kristen på samme tid, da det er umulig å være kristen uten å tro at Guds åpenbaring av seg selv, i Hans Ord, er pålitelig. Skapelseslæren som et historisk faktum er tilstede i hele Bibelen (1 Mos 5.1; Ne 9.6; Sal. 33.9, 104:24, Jes. 40.26: Mt 19.4; Apg. 17.24,26, Kol 1.16. Åp 4.11). Det er umulig å benekte Mosebok-beretningen eller hevde at den er metaforisk uten å dekonstruere hele den bibelske åpenbaringen.
2. I forhold til Gud. Hvis universet oppsto av seg selv, er det ingen plass for Gud. Hvis det oppsto som et resultat av en evolusjonsprosess på milliarder av år, så er ateisme rett og Guds åpenbaring av seg selv er en feil. Hvis vi aksepterer evolusjonær ateisme, må vi benekte at Guds Ord er fullstendig pålitelig. Hvis skapelsesberetningen er en metafor, så må vi forlate Skriften, fordi de ikke lenger er verdige til å bli akseptert som feilaktige ord, ufeilbarlig og tilstrekkelig. Så det Jesus sa at Skriften ikke kan svikte er en stor feil.
3. I forhold til Jesus. Hvis skapelsesberetningen er en fiksjon og hvis skapelsen av Adam og Eva er en metafor, tok Jesus feil når han refererte til Adam og Eva som historiske personer (Mt 19.3-9). Og hvis Jesus tok feil, er Han begrenset og utsatt for feil. Og hvis han tok feil, så er han ikke perfekt, og hvis han ikke er perfekt, kan han ikke være Gud, og hvis han ikke er Gud, så er han en bedrager fordi, for han selv erklærte seg Gud, og hvis han er en bedrager, kan han ikke være verdens frelser. Vi kan ikke være sanne kristne ved å fornekte historisiteten til 1. Mosebok og 2. Det er tull å tro at vi kan fornekte en vesentlig sannhet i den kristne tro og fortsatt forbli kristne. En person kan til og med konvertere til darwinisme, men han kan aldri være en kristen darwinist.
4. Angående frelse. Hvis Adam og Eva var legendariske skikkelser og ikke fantes, så fantes heller ikke fallet. Så arvesynden fantes ikke. Så Paulus tok feil da han sa at vi falt i Adam og at synden kom inn i verden gjennom Adam (Ro 5:12). Og hvis det ikke var noe fall, så er forløsning også en feilslutning. Hvis den første Adam er en legende, så må den andre Adam, Jesus, også være en legende. Fornektelse av skapelseslæren slik den er nedtegnet i 1. Mosebok, innebærer dekonstruksjon av hele grunnlaget for kristendommen.
5. Angående menneskelivets verdighet. Hvis evolusjonen er sann, er mennesket bare en av mange arter som utviklet seg fra felles forfedre. Hvis mennesket ikke ble skapt av Gud, så er vi ikke noe annet enn protoplasma som venter på å bli kompost. Hvis mennesket ikke ble skapt i Guds bilde og likhet, er det bare et annet dyr som utviklet seg fra amøben, og er sannsynligvis ikke engang den høyeste livsformen som til slutt vil utvikle seg. Hvis mennesket ikke ble skapt av Gud, så er vi faktisk som aper. Hvis Gud ikke skapte oss i sitt bilde og likhet, hvor er menneskelivets verdighet? Hvor er verdien din?
6. Angående familien. Hvis Gud ikke skapte mann og kvinne, da har ikke familien en guddommelig opprinnelse, og hvis den ikke har en guddommelig opprinnelse, så har ikke ekteskapet en guddommelig hensikt. Hvordan kan vi forklare bagateller av livet, som den vilkårlig praktisering av aborter, multiplikasjon av skilsmisser, svikten i ekteskapsinstitusjonen og der folk i dag stiller spørsmål om ekteskapet virkelig er mellom en mann og en kvinne. Hvis familien ikke har en guddommelig opprinnelse, så har den ingen parametere, heller ingen absolutter, eller en god hensikt.
Syndens skadelige virkninger
Synd: er en forferdelig åndelig sykdom (Jes. 1:5) med ødeleggende virkninger som kan vare i evigheten med mindre Gud, i sin suverene nåde, griper inn. Syndefallet, det vil si arvesynden, førte til et dypt brudd i menneskers forhold til Gud, til andre og til seg selv. Det er en forstyrrende kraft som har påvirket hele menneskeheten. Her er hva vi lærer fra teksten om de skadelige virkningene av synd.
1) Den skiller mennesket fra Gud (Jes 59:2). Gud er liv. Bruddet av fellesskapet med Gud kastet mennesket inn i en tilstand av åndelig død, og gjorde ham blind, døv, forherdet og død. For en trist slutt for dem som fikk Guds daglige besøk!
2) Det skiller mennesket fra naboen (1 Mos 3.12,13). En gang skilt fra Gud og dominert av synd, hadde menneskeheten bare ekteskapelige konflikter, sjalusi, hat, bitterhet, misunnelse, kulde, anklager, død. Adam, rett i begynnelsen, beskyldte Gud og Eva for det som skjedde (Kvinnen du ga meg til hustru, hun ga meg fra treet, og jeg spiste). Etter det ser du bare dårlige historier – Kain og Abel; Lots hyrder mot Abraham; Sarah mot Hagar; Ismael mot Isak osv.
3) Det skiller mennesket fra seg selv (1 Mos 3:7). Følelsen av glede og glede over Gud ble erstattet av skyldfølelse, mindreverdighetskompleks, traumer, Selvaksept, selvmedfølelse.
4) Det skiller mennesker fra naturen (1 Mos 3:17-18). Alt i Edens hage ble laget for menneskets ve og vel. Gud tenkte på hver eneste detalj for å gjøre ham lykkelig. Med synden ble jorden forbannet og stønner i vente på forløsning (Ro 8,23). Forblindet av synd, antok mennesket to ytterpunkter i forhold til naturen: han begynte å tilbe den og senere å ødelegge den.
Konklusjonen er åpenbar: synd betaler ikke! Flykt fra den og dens ødeleggende virkninger. Løp inn i armene til den hellige og rettferdige Gud!
Farlige følelser, hvor kan de føre oss?
Din største fiende, er den du ser i speilet. Ditt største problem er ikke utenfor, men i deg. Ved å bruke Kains eksempel fra teksten, viser den hvor farlige følelser kan føre oss!
1) Farlige følelser oppstår i familien selv (1 Mos 4.1-7) I dag pleier man å si at miljøet skader, at vold er en konsekvens av narkotikasmugling, eller at den er sosial urettferdighet, eller en nedbryting av gode skikker. Men Kain og Abel hadde ingen slektninger, venner eller fiender. Det var ingen forurensning, arbeidsledighet, by vold eller et promiskuøst samfunn. Ondskap var i Kains hjerte. Det onde kommer fra Kains hjerte mot Abel, mottok de samme genetiske belastningen, hørte den samme læren, vokste opp i samme hjem, i samme miljø, og lyttet til de samme historiene. På alle måter var Kain fra den onde, hykler og elsket seg selv og Abel var Gudfryktig, trofast tjener og elsket ham. I dette hjemmet vokser to barn opp annerledes, med ulike kall, hjerter og religioner.
2) Farlige følelser oppstår til og med i våre bønn (1 Mos 4:5-8). Tilbedelse er den høyeste prioritet i våre liv. Å elske Gud er det største av alle bud. Gud leter etter de som vil tilbe ham i ånd og sannhet. Før Gud kan akseptere tilbedelsen vår, må han akseptere livet vårt. Gud er mer interessert i hvem du er enn hva du gjør. Livet med Gud går foran, tilbedelse og arbeid for ham. Tilbedelse må være oppriktig (i ånd) og bibelsk i henhold til guddommelige prinsipper (i sannhet) Abels tilbedelse ble foreskrevet av Gud. Den etablerte sannheten av en synder, som trenger å få sonet, sine synder. Kains offer er en selvforsynt tilbedelse. Abel tilrettelegger et blod offer for Gud, for uten blodutgytelse, er det ingen synd forlatelse (Mt 26.28 – Hebr. 9.22.) Abels offer var et eksempel på Kristi offer, og Kains offer beste menneskelig anstrengelse. Derfor var Abels offer overlegent for det var i ånd og sannhet. Og Kains offer for å behage seg selv (He 11.4)
3) Farlige følelser forverres når vi forakter Guds advarsler (1 Mos 4.7) Kain blir kalt til omvendelse, men forherder sitt hjerte. «For..» (1 Mos .,4 v6,7) hvis det er en appell fra Gud til mennesket om fornuften, må det være fordi han har interesse i å hjelpe synderen til rettferdighet. Gud advarer, setter advarselsskilt på veien: «Min sønn, ikke gå, ikke gjør, ikke se, ikke rør, ikke bland, ikke begjær, ikke gå fra mine krav. Vokt dere. Men Kain, i stedet for å høre Guds røst, forherdet sitt hjerte enda mer. I stedet for å flykte fra synd, fortærte han den. Så Kain blir konfrontert av Gud etter å ha drept Abel og reagerer med unnvikende hykleri, i stedet for å snu seg om til Gud, flyktet Kain fra Gud og bar masker for å fullbyrde sin synd, løgn, (1 Mos 4.,v8) vold, grusomhet og dissimilering.
4) Farlige følelser er ikke skjult og kan overføres til fremtidige generasjoner. (1 Mos 4, 9-17) Det er ingen synd som blir skjult for Gud. (1 Mos .,4 v9,10) Det som gjøres i det skjulte på jorden, blir sett av himmelen. Gud så Adam og Eva da de spiste den forbudte frukten, han så Kain drepe Abel, han så Aka stjele, han så David i utroskap med Batseba, han så Ananias og Saffira lyve. – Gud ser deg og meg!
Syndens forbannelse er en forferdelig tyngde på overtrederen!
Synd genererer forbannelse, av installerer personen, undertrykker, knuser og slavebinder. Kain kan ikke kvitte seg med sitt minne, og hukommelsen hans var et stigma, som ikke ville la ham glemme ulykken. Dessuten kan han ikke være intim med Gud. Han trekker seg tilbake fra Herrens nærhet. Han ydmyker ikke seg selv, gråter ikke, angrer ikke. Og hvor går han? Går til pilegrimsreise, flukt og eksil.
Syndens frø som du sår i dag, blir en forbannet avling om morgenen. Kains vantro levde i hans grep: Lamek sønnen hans ble polygam, voldelig og kriminell. Og i det Kain falt i synd, jublet Lamek over den. Kains etterkommere avviker fra Gud og blir fordervet. Det ble en generasjon av frafalne, av moralsk hensynsløse mennesker, som engasjerte seg i synd, inntil Gud så ned fra himmelen og følte seg kvalm og bestemte seg for å ødelegge syndere med flommen. Det var først etter Seth at folk begynte å påkalle Herrens navn igjen! – Hvordan vil avkommet ditt se ut? – Hva sår du?
Gud kunngjør flommen!
Noah var en rettferdig mann midt i en pervers generasjon. Hans medfølgende spiste og drakk, giftet seg og ble giftet inn til den dagen da flommen kom og slukte dem alle, slik Jesus sa i Matteus 24 37-39.
Noah trodde på Gud da de rundt ham rett og slett fortsatte med livet uten å ta hensyn til Gud. Det er ingenting galt med å spise og drikke, gifte seg og gi i ekteskap, men når vi gjør disse tingene uten å tenke på Gud, er vi i fare. Noahs generasjon tenkte bare på jordiske ting. Den sørget ikke for åndelige ting. Derfor lyttet de ikke til Noahs budskap eller forberedte seg på møtet med Gud. Noah tok familien sin til arken. Syndfloden kom og dro alle til uopprettelig død som en strøm. Noahs familie var i god behold.
Noen har med rette sagt at Noah var den største evangelisten i historien, for selv om han ikke klarte å ta med seg noen av sine medfølger til arken, klarte han å ta med hele familien sin. Hva med deg? Har familien din gått inn i frelsens ark? Penger, suksess, berømmelse, gleder og trofeer vunnet på jorden kan ikke redde mennesker fra syndflodens tragedie, heller ikke vitenskap, rikdom og eller religioner. Jesus er den eneste trygge havn for oss mennesker. Bare hos ham finner vi tilflukt.
Abrahams familie, en velsignelse for verden!
Abraham ble født i Ur i Kaldeerne, et hedensk og avgudsdyrkende land. Gud kalte ham derfra og lovet ham et Gudfryktig land med mange etterkommere, og i Abraham skulle all jordens slekter bli velsignet.
Problemet var at Abram, til tross for å ha navnet til en flott far, ikke hadde barn. Så endret Gud navnet hans til Abraham, som betyr en tallrik nasjon, og ga han et løftet som ennå ikke var kommet. Og for å gjøre det vondt verre, var Abraham allerede 99 år gammel, og kona Sara, i tillegg til å være i høy alder, var ufruktbar.
Guds løfte møtte i Abraham en uoverkommelig hindring, men selv med risiko, trodde Abraham på Gud som på kaller ting som ikke eksisterer til eksistens. Da alle odds var oppbrukt, brast Gud inn i livet til Abraham som nettopp hadde fylt 100 år, og oppfylte løftet sitt. Isak ble født! Gjennom ham ble det oppdratt mange etterkommere. Abraham ble jevnaldrende for alle som tror. Og i han ble all jordens etterkommere velsignet, siden Abrahams sanne barn er ikke bare de som har Abrahams blod løpende i deres årer, men de som tror på Guds løfte om befolkning av hele verden og frelsen. Alle vi som tror på HerrenJesus navn er sanne Abrahams barn ved tro og samme håp. Vi er velsignet på grunn av trofastheten til denne store trospatriarken. Vårt håp er ikke en vag forventning, men en eksperimentell visshet. Vårt håp er ikke forvirret, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter. Derfor er det på tide å utøve seierens tilgivelse og alltid glede seg over håpet.
Beskytt familien din fra Sodoma og Gomorra!
Lot var rettferdig. Fulgte onkel Abraham på pilegrimsreisen til Kanaan. Så lenge han var under hans skygge, gikk han seirende. Etter at han ble løsrevet fra onkelen, tok han imidlertid feil avgjørelser og betalte en høy pris for det.
Lot tok med familien sin til Jordans frodige sletter og slo opp sine telt rundt Sodoma og Gomorra. Han så for seg store overskudd og en rask berikelse. Han ble forført av velstandens glød i syndens by. Han tilnærmet seg ikke kulturen deres, i en grad at den klarte å bryte ned med kulturen hans. Siden han var en rettferdig mann, plaget han sin sjel med alt han så og hørte i byen. Døtrene hans giftet seg med onde menn og slo rot i disse byene. Og hans kone tilnærmet seg den dekadanse kulturen.
Synden til Sodoma og Gomorra var så åpenbar at Gud bestemte seg for å viske dem ut av kartet. Han sendte engler til Lots hus med uttrykkelige ordre: Forlat byen med familien din og se deg ikke tilbake. Lots kone adlød imidlertid ikke denne ordren og på veien ut så tilbake og ble en saltstøtte. Lot flyktet med døtrene sine, men endte opp med å bli bestefar til barna og far til barnebarna. Hans avkom, dannet av ammonittene og moabittene, ble en avgudsdyrkende personer og fiender av Guds folk. Lot betalte en høy pris for å ta familien med til syndens by. Han søkte jordens herlighet og verdens rikdom. Han tenkte på å gi det beste til familien sin, og mistet det. Han investerte i byen, men der mistet han eiendelene og kona.
Guds Ord er ettertrykkelig ved å si at vi ikke kan være venner med verden, og heller ikke elske verden, langt mindre tilpasse oss den. I likhet med Sodoma forgår verden, og bare de som gjør Guds vilje forblir for alltid. Det virkelige, rike, lykkelige livet var ikke i Sodomas glamour, men i flukten bort fra den syndige byen!
Har du beskyttet familien din? Har du advart familien din om fornektelsen av Guds eksistens, eller ateismen?
Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!
Abraham gikk gjennom dårlig og gode tider på sin reise med Gud. Han møtte en alvorlig hungersnød som tvang ham til å dra til Egypt (Mos 12.10), hvor han måtte lyve for å redde sitt eget liv, og sette Saras ære i fare (Mos 10.13); måtte håndtere en krangel mellom tjenerne hans og nevøen Lots (Mos 13:7); så skilte han seg fra Lot (Mos 13:9); engasjert seg i en krig med fire konger for å redde Lot som var blitt kidnappet (Mos 14:12-17). Men livet handler ikke bare om dårlige ting. Det er også gode ting: Abraham ble lovet et land for seg selv og sine etterkommere (Mos 13:14,15) og ble velsignet av kongen Melkisedek da han betalte den tiende eller skatten han måtte betale. (Mos 14:18-24). Og best av alt: «Etter disse tingene kom Herrens ord til Abram i en åpenbaring da han sov, og sa: ‘Vær ikke redd, Abram, jeg er ditt skjold, din overmåte store lønn.’ Vi er som Abraham. Vi går gjennom gode og dårlige tider i livet. alle er underlagt problemer – arbeidsledighet, finanskrise, ekteskapskrise, fiasko, sykdom, etc. Det er folk som etter disse hendelsene blir bitter, og gjør opprør mot Gud, å flykter fra kirken! Gud vil snakke til deg midt i eller etter disse hendelsene. Han manifesterer seg alltid. Først lar han bålet bli tent på til det gløder, også påtent til kinnet river av, men etter alt manifesterer han seg. Gud har et ord for livet ditt. Det er et spesifikt ord rettet mot deg! Gud åpenbarer seg for dem som lytter på ham!
Guds ord til Abraham åpenbarer tre ting:
1. Guds omsorg: – Frykt ikke. Du trenger ikke frykte. Hvil i Gud. Kast ut frykt (Johannes 4:18). Det er mange mennesker i kirken som klager: Å, livet, å uflaks, å dag, å mandag! Klarer jeg det? Klarer jeg konkurransen, opptaksprøven? Slipp tvilen. Tillit. Tro! Gud bryr seg mer om deg enn han bryr seg om liljen på marken og fuglen under himmelen!
2. Guds beskyttelse: Den troende må vandre i tillit: Jesaja 54:17: «Hvert våpen som er smidd mot deg, skal mislykkes. Hver tunge som taler mot deg i retten, skal du kjenne skyldig! Dette er arven Herrens tjenere får, rettferdig heten jeg gir dem. Sier Herren!.» Gud er ditt skjold. Han følger med deg over alt. Livet ditt er i den levende Guds hender. Du trenger ikke frykte djevelen eller verden. Du er Guds øyeeple. Den som berører deg, roter med Gud og får store problemer med ham. Gud er din Far. Du er Herrens eksklusive eiendom. Ingen kan røre deg.
3. Vi tjener seierens Gud: Din belønning vil være overmåte stor. Gud har en stor velsignelse, en stor seier, etter en stor kamp. De som venter tålmodig, mottar Herrens velsignelse. Gud vil belønne. Og denne prisen er veldig stor. Ingen har sett eller hørt hva Gud har forberedt for de som tror på ham. Du er Guds arv. Hans arv er usminket, strålende. Se hvor rik du er. Med Gud er du velsignet: Gud valgte deg. Tro på Guds Ord og hans løfter vil bli oppfylt i livet ditt. Ved å tro på Gud vil sjelen din bli styrket. Hodet ditt kommer opp. Du vil ikke lenger se på problemer, men på himmelen. Kanskje du er bitter og tenker: «Jeg vet ikke hva jeg skal», «Ting skjer ikke i livet mitt» Gå ut av forvirringen og begynn å telle stjerner (Mos 15.1,5). Kanskje du fortsatt er motløs, trist, skuffet, frustrert over kirken, med tjenesten, med jobben. Men du vil fortsatt bære frukt. Etter disse hendelsene – løgn , sult, kamper, splittelser i familien, skuffelse, svikt, frustrasjon – en ny horisont vil dukke opp. Guds prosjekt er større enn ditt. Løft hodet og ta et skritt og tro, for å overvinne dine vanskeligheter. Forlat forvirringen og forlat utmattelsen, Ikke se til fortiden. Se opp. Din hjelp kommer fra Herren, som skapte himmel og jord. Gud ønsker å lære deg nå å telle stjerner og å designe nye ting for livet ditt. Du vil gå gjennom kamper, men tro på Gud. Tro at Han vil lede deg i triumf. En ny tid dukker opp i livet ditt. Seieren er din ved tro, i Herren Jesu navn! Velsignelsene vil være større enn vår evne til å telle! Begynn å telle stjerner!
Ikke vær en tilhenger troende, som bare henger med!
Lot er et symbol på en svak, snublende, verdslig troende, som lever av å gi problemer og slutter å være en velsignelse. Den påvirker ikke, den har ingen autoritet til å vitne, den bærer ikke frukt. Det er en tilhenger troende!
1. En tilhenger troende lever i skyggen av andre og ikke i Guds nærhet. Lot følger med Abraham fra Kaldeernes Ur. Der Abraham går, følger Lot etter. Abraham vandret med Gud. Lot levde i Abrahams skygge (1 Mos 11:31; 12:4; 13:1,5). Lot er en trist forbilde, av en type modern tilhenger kristen, som er trofast pågrunnav en trofast ektefelle, eller foreldre. Hvis du blir fratatt samværet ditt, mister du entusiasme, gir etter for motløshet, forlater løpet. Da Lot var alene, dro han mot Sodoma (1 Mos 13:12, 13). Der plaget han sjelen sin, han kastet familien sin ned på et mørkt sted. Lots liv var kun med Gud, når han var i selskap med Abraham. Han vandrer ikke med Gud alene. Hans liv slepes etter Gud, trenger gjerne flere krykker for å hjelpe.
2. En tilhenger troende, lever mer knyttet til verden enn til Guds tro og bekjennelse. På tidspunktet da Lot skilles fra Abraham, viser Lot sin grådighet og tilknytning til materielle ting (1 Mos 13.10). Han ga mer verdi å ha, enn å være. Lots hjerte var rettet mot materielle ting og ikke på Gud. Det er mange Guds barn i dag som lever et liv som Sodoma. De mistet sine absolutter. De er mer fascinert av Sodomas lysstyrke enn av Guds herlighet. Lot blir dommer over byen, men påvirker den ikke (1 Mos 19:1). Han vitner ikke, det spiller ingen rolle. Byens synd vokser. Lot ber ikke, han går ikke i forbønn, han vitner ikke. Han blander seg med de andre. Lot ble åndelig bedøvet. Han skjønner ikke at Guds dom er i ferd med å falle over byen. Han er en komfortabel troende, som sover dødens søvn, blant de åndelige døde! Vi har troende på skoler, universiteter, offentlige institusjoner, sykehus, handel, industri, overalt.
- Gjør vi en forskjell?
- Vitner vi Guds herlighet?
- Er vi åndelig bedøvet?
3. En tilhenger troende er mer interessert i familiens velstand enn i familiens frelse. Lot hustru var en kvinne som elsket mer verden enn Gud. Hun ble ikke omvendt. Hjertet hennes var forankret i Sodoma. Hun elsket rikdom og ikke Gud, verden og ikke himmelen. Det som hører Gud til, begeistret ikke Lots familie. Han ber ikke med familien, han snakker ikke om Gud til dem. Han hjalp ikke kvinnen å tro på befrielsen, som engelen kom og sa til ham. Mange troende er i krise dag. Det er ingen fellesskap om Gud rundt bordet. TV-en okkuperte familiens alter. Lot familie blandet seg med flere som håner og spotter Guds Ord.
- kjenner vi noen som håner og spotter Guds Ord idag?
4. En tilhenger troende er rask til å gå inn i syndens by, men treg til å komme seg ut av den. Lot nøler med å forlate Sodoma. Guds engler ankommer Sodoma for å ødelegge den, fordi det var ikke engang ti rettferdige mennesker der. Englene presser Lot, men han tar en stund. De tvinger ham ut av byen. Og da de allerede var ute av byen, sa en engel til ham: Redd livet ditt, se deg ikke tilbake, og stans ikke over sletten; flykt til fjellet, så du overlever. Lot forlot Sodoma med makt. (Mos 19.16). Hjertet hans ble der, for der var huset hans og alt han Eide. Vennene hans omkom der. Hans svigersønner omkom der. Kona hans så seg tilbake og ble forvandlet til en saltstøtte. Døtrene hans ble hans kvinner. Han ble bestefar til barna sine og far til barnebarna. Deres avkom (moabitter og ammonitter) har vært et mareritt for Guds folk i århundre. De bøyde seg for falske guder. Det var en trist arv for Lot, som var en tilhenger troende. Han elsket verden og mistet alt, bortsett fra frelse, på grunn av Guds barmhjertighet.
Lots liv er viktig for oss i dag! Den som har ører, hør etter hva Ånden skrev i teksten! Lot forlot Sodoma i den siste timen. Han ble reddet med røyklukt i klærne sine. Hvorfor blir Lot tauet fra Sodoma? Fordi Gud er barmhjertig (Mos 19:16) og fordi Abraham gikk i forbønn for Lots liv (1 Mos 19:29). I 1 mos 14, reder Abraham Lot med sverdet sitt. I 1 Mos 19, reder Abraham Lot med forbønn. – Abraham gikk i forbønn den natten, for Lot liv i Sodoma.
- Derfor befridde Gud Lot.
- Velsignet være Guds kjærlighet og barmhjertighet!
Unngå unødvendige kriser!
Sara er lei av å vente på Guds løfte. Det har gått elleve år allerede og fortsatt ingenting tegn på at en sønn skulle bli født. Hun var utålmodig, og tenkte ut en plan for å oppnå sitt ønske. Hun ber Abraham, om å bo hos sin tjener, Hagar for å oppnå sitt ønske, (en vanlig praksis på den tiden). Så blir Hagar gravid og forakter Sara, for å være ufruktbar, og Sara irritert ydmyket Hagar til hun flyktet ut i ørkenen. Men Herrens engel befalte Hagar om å vende tilbake og ydmyke seg for Sara. Ismael blir født, og da han var 13 år gammel, ble også Sara sønn Isak født. Da Isak ble avvent, holdt Abraham et gjestebud. Men på denne festen brøt det ut en barnestrid og Sara tok Isaks smerte og krevde Abraham, om at han skulle sende Agar og sønnen hennes bort. Motivasjonen for å gjøre det? Var penger! Sønnen til denne slavekvinnen vil ikke være arving med Isak, min sønn! Abraham ble trist, men Gud trøstet ham og sa at han ville gjøre den tragedien til en velsignelse.
– Som en introduksjon trekker vi frem fem punkter:
1 Kriser kan komme på de lykkeligste dagene (1 Mosebok 21 v. 8-10). Krisen slo seg ned i Abrahams hus på en festdag. Krisen dukket plutselig opp uten noen forvarsel. Plutselig blir feiringen ødelagt og festen ender dårlig. Det er ikke annerledes i dag. Kriser kommer ofte plutselig i livet vårt og i familien vår. De kommer på de lykkeligste dagene, selv på feiringsdagene.
2. Kriser kan oppstå fra de mest tåpelige og vanlige ting (1 Mosebok 21 v. 9). Er det noe mer vanlig enn barn som slåss? De slåss nå og en halvtime senere smiler de igjen. Men når foreldre blir involvert i et barns kamp, kan det gjøre en enkel ting til et stort problem. Sara er fylt med hat og blir fullstendig opprørt når hun ser Ismael, gjøre narr av Isak. På grunn av mangel på takt, forvandler hun et lite problem til et stort problem. En barne krangel fører til et stort hat mellom to folkeslag, som strekker seg ut i flere århundrer!
3. Krise kan brenne hjertene til de mest sjenerøse mennesker (1 Mosebok 21 v. 9,10) Sara var Guds tjeneste kvinne. Hun var gift med en mann som også tjente Gud, en mann som ble kalt Guds venn. De var et moderne par. Men en dag gjorde en liten barndomskamp, kvinnen Sara etsende, egoistisk, grådig og bitter, da hun ser på Agar, som bare en ting, en gjenstand, og beordrer mannen hennes å dytte henne til dødscelle. – Beersheba, den ugjestmilde ørkenen!
4. Kriser kan ha de mest smålige motiver (1 Mosebok 21 v. 10). Sara en tjeneste kvinne for Gud, blir forvandlet til en egoistisk og materialistisk kvinne og roper til mannen sin: «Send den slaven bort, for sønnen hennes vil ikke arve sammen med sønnen min. Pengene eller rikdommen kunne ikke deles.
- Har du sett folk som kjemper om status og rikdom?
5. Kriser kan føre til at mennesker som tjener Gud, skader andre (1 mosebok 21 v.10). Sara var matriark i familien. Hagar var bare en slavejente. Hun brukte posisjonen sin til å utvise Hagar. Hun brukte sin innflytelse til å seire over Hagar. Hun brukte sin makt og autoritet til å undertrykke Hagar. Sara sådde og skjønte ikke at innhøstingen ville bli utført av fremtidige generasjoner. Og høsten ville være ekstremt bitter. Ismael ville bli far til et folk som i århundre, ville være Israels største fiende!
– Sara gjorde en barndomskamp til et problem, som verden ikke har vært i stand til å løse gjennom flere generasjoner, fiendskapet mellom jøder og arabere. Sara brukte makten sin til å knuse de svake, og til å glede seg over de under hennes myndighet.
– Vi må ikke knuse det knekkede sivet eller slukke den ulmende veken. Vi skal ikke gjengjelde ondt med ondt, men gjengjelde ondt med godt. Bibelen sier at hvis vår fiende er sulten, må vi mate ham, hvis han er tørst, må vi gi ham noe å drikke.
– Livet er allerede fullt av naturlige kriser. Ikke finn på unødvendige kriser bare for å plage din sjel og andre mennesker rundt deg. Før du opptrer overilet, rådfør deg med Gud, for å høre hva han har å si om det!
Ni trinn til ekte tro!
I 1 Mosebok 22 står det om Guds opplevelse av Abrahams tillit og tro. Gud gir ham en sønnen 25 år etter sitt løfte. Nå som sønnen er tenåring, ber Gud Abraham om å ofre ham. Abraham adlyder umiddelbart, uten tvil, og forstår at Gud er i stand til å gjenreise, sin sønn etter han offerer det. Abraham tar ni skritt mot lydighet, når han blir utsatt for den største prøven av alle.
1. Han forstår Guds stemme og svarer på hans kall (22.1). Gud ropte: Abraham! Han svarte, umiddelbart: Ja, her er jeg! – Hvorfor? Fordi Abraham skjønte Guds røst, og svarte på hans kall, selv før han visste hva det var. Abraham var alltid klar for Guds vilje, der Gud ønsket det, for å gjøre det Gud ville, når Gud ville det.
2. Han stoler på Guds karakter, så han adlyder uten forsinkelser og uten forbehold (1 Mos 22:31). Han stilte ikke spørsmål til Gud. Han tvilte ikke på hans ord. Han ble ikke skuffet over Gud eller gikk inn i depresjonens hule. Abraham adlød selv om Guds befaling virket meningsløst. For han forsto at en ubesvart befaling, er veien til fortapelse. Derfor adlød Abraham raskt.
3. Han forberedte alle ting til å ofre. Abraham tar med seg alle ingrediensene som: veden, ilden, kløven og offer lammet. Han er villig til å adlyde Gud. For Gud godtar ikke delvis lydighet.
4. Han adlyder i stedet for å spekulere. Abrahams tro er ikke spekulativ, og ønsker ikke å vite hvorfor, og for hva, men er trofast og gjør som Gud befaler. Gud ba Abraham om å ofre sin sønn som et brennoffer, og han gikk i den retningen Gud pekte på. Han sendte Abraham til Moria fjellet i Jerusalem, som betyr «valgt av Herren», og det var dit han gikk. Gud åpenbarer seg i Abrahams lydighet.
5. Han var vedvarende i å adlyde Gud (Mosebok 12:4). Han gikk i tre dager, det var tid nok til å tvile, og se etter rømningsveier eller, gi etter for rasjonaliseringer og unnskyldninger, tid nok til at vantro hvisket i ørene hans, med mange avskrekkende tanker, det var tid nok før kjærligheten til sønnen fortrengte kjærligheten til Gud. Men, Abraham vedvarer…. fortsetter å adlyde.
6. Han forlot sine tjenere på avstand (Mosebok 12:5). Han ville ikke at noen skulle stoppe ham fra å adlyde Gud fullt ut. Han var fast bestemt på å ta Gud på alvor. Han forstår ikke, men Abraham vet at Gud forstår hva han gjør.
7. Han er i stand til å gjøre tragedien til en tilbedelse (Mosebok 22:5). Abraham sa til sine tjenere: «etter å ha tilbedt, vil vi vende tilbake». Han skulle ikke drepe sønnen sin, han skulle ofre ham. Han skulle bygge et alter. Og ofre sin sønn som et brennoffer. Abraham forsto at vi må adlyde Gud, selv om det virker motstridende. Det så ut som Gud kjempet mot sin egen vilje, og sannheten mot sannheten og budet mot løftet Guds egen løfte. Abraham forstår at Isak kan dø, men han forstår at Gud ikke kan unnlate å være en trofast Gud. Og at han ikke kan unnlate å holde sitt løfte. Gud leter ikke etter mennesker som stiller spørsmål eller krangler, men mennesker som tilber og adlyder.
8. Han tror på oppstandelsen av alle Guds løfter (Mosebok 22:5). Abraham sier til sine tjenere: «Vi kommer tilbake» I Hebreerbrevet II, står det at Abraham trodde Gud ville oppreise Isak. Guds løfter dør ikke! For det finnes ikke umuligheter for Gud i å oppfylle hans løfter. Abraham forventet et mirakel. Han så for seg oppstandelsen!
9. Han trodde på guddommelig forsørgelse (Mosebok 22:7,8). Abraham uttalte for førstegang Guds navn, Jehova-Jireh. Han visste at Gud aldri svikter, og aldri skuffer. Han visste at veien Gud befaler, selv i motstridende storm er trygge. Han visste at i de mørkeste timene, ville Guds røst høres. Når vi er på lydighetens vei, vil Gud alltid forsørge oss. Det er på Herrens berg, i lydighetens land, Herren vil forsørge oss!
Når vi vandrer i tro, viser vi verden rundt oss, vår troskap til Gud og åpenbarer Guds hjerte for den. Gud sparte ikke sin Sønn eller skaffet et lam til å erstatte ham på toppen av Golgata i Jerusalem! «Gud vil gi» Han har sørget for vår tilgivelse og frelse, ved å ofre sin sønn Jesus. Se til Guds offer. Se til Jesus, med tro, og oppfyll Guds løfte for Abraham, vær et Guds barn!
1. Mosebok 24 – 27, vers 1-46.
Ta vare på din mest dyrebare eiendel! – Familien din!
Hvordan går det med familien din? Og hva planla du? Isaks familie hadde alt og led en forferdelige tilbakeslag! Isak var en utmerket mann (1 Mos 25. vers 20. og Vers 28.29), åndelig (1 Mos 24.63), arvet en stor formue (1 Mos 24. 35,36) og hadde for seg en strålende åndelig fremtid (1 Mos 21,12). Rebecca var spesielt utvalgt av Gud til å være Isaks kone (1 Mos 24 vers 2,3,7,14) Hun var vakker (1 Mos 24:16), hardtarbeidende (1 Mos 24:15) hjelpsom (1 mos 24:20), elsket (1 Mos 24:55), bestemt ( 1 Mos 24; vers 57-58) og nedlatende (1 Mos 24.65)
Alt tydet på at de hadde alt for å danne en perfekt familie! Men, det var feil! Flere synd ødela hele familien! Alt starter med løgnen (1 Mos 26. vers 7-11), knyttet til egoisme og frykt, mangelen på tillit til kommunikasjon mellom paret (1 Mos 27.5); mangelen på visdom i å oppdra barn (1 Mos 25:28, 26:5-8) – de foretrekker det ene barnet fremfor det andre (1 Mos 25:28) og sår sjalusi, konkurranse og hat i barnas hjerter (1 Mos 27. 5-8), mangel av frykt for Gud i avgjørelser (1 Mos 27:13) – Isak synder mot Gud og mot sine barn, ved å ville snu Guds hensikt (1 Mos 25:23).
Rebeca prøver å gi Gud en hånd ved å bruke svik og løgner – hun var åndelig svak og begynte å tvile på oppfyllelsen av Guds løfter Jakob. Isak var i ferd med å gi den velsignelsen som Gud hadde lovet Esau. Så hun gjorde ting på sin måte. Hun bestemte seg for å lure mannen sin og forråde sønnen Esau. Hun oppfordrer Jakob til å lyve, bedra, jukse. Løgn stammer fra en frafallende engel. Men Rebekka var så blind og så langt fra Gud, at hun nådde det punktet å miste frykten for Gud (1 Mos 27.13)
Esau stamfar til edomittene og tvillingbror av Jakob, på sin side, ved å se sitt hjem leve tilsynelatende! Foraktet Gud og ble en profan, han foraktet Guds gaver, han solgte sin førstefødselsrett, og da han innså at foreldrene var i åndelig lengsel, giftet han seg med hedenske kvinner, og dette ekteskapet var en tragedie i hans liv og i hans foreldres liv (1 Mos 26: vers 34-35).
Jacob, derimot, lærte seg å være en bedrager hjemme – beveget av den ubøyelige viljen til hans mor, Jakob lurte sin gamle far: han løy, forfalsket sin identitet; gikk for Esau; han spottet mot Gud og ga sin far et falskt kyss (1 Mos 27. vers 18-20,24,26,27). Jakob lærte alt av sin mor og levde da som en fortrenger, en bedrager.
Isak og Rebeca lærte ikke av sine feil og lot hele familien mislykkes litt etter litt av konsekvensene ved å praktisere synd og være uforsiktig! De var som et par som startet bra, men som ikke visste hvordan de skulle løse familiesaker klokt!
1) Isak ble stående alene, skamfull, uten et smil (det motsatte av navnet hans, som betyr «latter»), en stor mann, en stor forretningsmann, en rik mann, men en uforsiktig ektemann og en delvis far.
2) Rebeca mistet hennes favoritt sønn, mistet Esaus respekt, forrådte mannen sin, tok ikke Gud på alvor.
3) Jakob mistet hjemmet sitt, mistet sin beskyttende mor, mistet sin brors kjærlighet og en ren samvittighet
4) Esau straffet seg selv, for å hevne seg på foreldrene (1 Mos 28. 6-9) Han ventet på at faren hans skulle dø, for å hevne seg på sin bror!
- Hvordan er ærbødigheten hjemme hos deg, for det som hører Gud til?
Våre hjem har et behov for åndelig vekkelse. Innvi ditt hjem til Herren! Innvi dine barn til Herren! Innvi deres familie til Herren!
Tjue år senere gjenopprettet Gud Jakob og Esaus vennskap. Men Rebeca så det ikke, og faren hennes var for gammel til å være glad for det. Be Gud om å få deg, til å se et mirakel i familien din!
1. Mosebok 28. vers 10-17; 32 vers 22-30 og 35 vers 1-7
Guds ubetinget valg, og mysteriet om guddommelig kjærlighet.
Introduksjon:
Vi valgte ikke Gud, og vi elsket ikke Gud først. For det var han som valgte oss og elsket oss først! Valg er en av de mest trøstende sannhetene i Skriften.
Jakob ble utvalgt av Gud før han ble født. Apostelen Paulus sier: Og barna var ennå ikke født, og de hadde heller ikke gjort godt eller ondt før de var utvalgt (så hensikten med utvelgelsen ikke skulle seire, ved gjerninger, men ved ham som kaller). Før de var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast og avhenger ikke av menneskers gjerninger, bare av ham som kaller. For det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hadde jeg uvilje mot. (Rom 9 vers 11-13)
– Gud valgte ikke Jakob på grunn av hans juridiske privilegier. Han var ikke den førstefødte!
– Gud valgte ikke Jakob på grunn av hans karakter. Han var en løgner, en bedrager.
– Gud valgte ikke Jakob på grunn av hans gjerninger eller hans fortjenester. Han var ikke engang født da Gud valgte ham. Faktisk er valget ubetinget. Apostelen Paulus sier: Gud frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter hans egen beslutning og nåde gitt oss i Kristus Jesus før verden begynte (2 Tim 1:9)
Guddommelig utvelgelse er:
1) evig; 2) suveren; 3) gratis; 4) ubetinget; 5) grasiøs; 6) i Kristus
Fra det, finner vi diss sannhetene:
1) Vi ble ikke valgt av Gud på grunn av våre gode gjerninger, men ble valgt av Gud for å gjøre gode gjerninger. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef 2. vers 10).
2) Vi ble ikke valgt på grunn av vår hellighet, men for hellighet (Ef vers 1.4).
3) Vi ble ikke valgt på grunn av vår tro, men for troen (Apg 13. vers 48)
4) Vi ble ikke valgt fordi vi valgte Gud. Det var han som utvalgte oss (Joh 15. vers 16).
5) Vi ble ikke valgt fordi vi elsker Gud. Det var han som elsket oss først.
Så den herlige læren om guddommelig utvelgelse, som avslører at Gud elsket oss først og aksepterte oss som hans skapning, skjer da han setter sin kjærlighet i oss, og velger å gjøre oss til gjenstand for hans glede!
Dette er veltalende sett i Jakobs liv! – med Jakob lærer vi fire leksjoner:
1. Gud velger suverent: Jakob ble utvalgt før han ble født. Årsaken til Guds utvalgte kjærlighet er et sublimt mysterium. Jakob hadde ikke noe i seg selv som kunne vekke Guds velbehag. Men likevel velger Gud ham. På lik måte utvalgte Gud oss, selv om vi var syndere.
2. Gud velsigner uforståelig: Jakob flyktet fra hjemmet sitt etter å ha løyet for sin far, forrådt sin bror og spottet Gud. I stedet for å ødelegge ham, velsigner Gud ham og gir ham strålende løfter i Betel eller Beitin, et stykke nord for Jerusalem. Gud behandler oss ikke etter våre synder, men etter sin store barmhjertighet.
3. Gud frelser mirakuløst: Etter tjue år i Beitin, nord for Jerusalem vender Jakob tilbake til sitt hjemland. Han er en rik mann, men ennå ikke frelst. Han er en vellykket patriark, men fortsatt ikke frelst. Den samme Gud som tok initiativet til å hjelpe ham på Beitin, tar nå initiativet til å frelse ham i Peniel, et sted ikke langt fra Sukkot, øst for Jordanelven og nord for Jabbokelven. De som Gud har forutbestemt til evig liv, vil Gud kalle, og de som Gud kaller, vil Gud rettferdiggjøre.
4. Gud gjenoppretter: Selv etter å ha blitt frelst, snubler Jakob og er ulydig mot Gud. I stedet for å gå til Betel, dro han til Sikem og slo opp teltet der, og hans holdning var den samme som Lot, som dro til Sodoma. Guds disiplin mot Jakob lot ikke vente på seg. Familien hans ble Krenket i Sikem. En tragedie falt over Jakobs liv. Han var nå under bebreidelse. Gud som velsigner og frelser tar igjen initiativ i Jakobs liv for å gjenopprette det!
Gud åpenbarer seg for Jakob og snakker med ham. Jakob drar så opp til Betel, og i Betel blir Jakob gjenopprettet.
La oss se på tre grunnleggende kapitler i Jakobs liv.
- Betel, stedet der Jakob møtte sine fedres Gud (28:13)
Jakob var en av Guds utvalgte, men han kjente ennå ikke Gud personlig. Han var fortsatt på veien for å rømme. Jakob var en utvalgt, men han stolte ikke på guddommelig forsyn, så i stedet for å konfrontere faren sin om Guds hensikt, lyver han til faren sin om navnet sitt (27.18–19); av mat (27.19); av Gud (27.20); om sin identitet og sin kjærlighet (27.24–27).
Jakob ble en bedrager, en løgner, en falsk mann, et portrett av navnet sitt. Han tok seg av det som hørte Gud til, men uten frykt for Gud. Han var patriark, men han kjente ikke Gud personlig. Det er én ting å vokse opp i kirken, tilhøre et troende hjem, lese Bibelen og være medlem av kirken, det er noe annet å være en ny skapning.
Da Gud åpenbarte seg for Jakob i Betel, sa han til ham: Jeg er Herren, Abrahams Gud, din far, og Isaks Gud. (28.13). Gud sa ikke rett til Jakob: «Jeg er din Gud.» Gud var ikke hans Gud frem til da. Jakobs kunnskap om Gud var bare en intellektuell tro.
Dette er en død tro. – Her snakker vi om tre nivåer av tro:
- Død rasjonell tro.
- Demonenes tro – rasjonell og emosjonell.
- De utvalgtes tro er en levende tro som frembringer gjerninger.
Her hadde Gud mulighet for å kun være hans fedres Gud og ikke Jacobs Gud. Men, Gud tar initiativet og åpenbarer seg for Jakob.
Gud lover Jacob 4 ting:
- Gud vil være nær Jakob (v. 13,15).
- Guds engler vil hjelpe Jakob (v. 12)
- Gud lover Jakob beskyttelse og veiledning (v. 15)
- Gud lover Jakob velsignelser (v. 14–15 – velstand, tallrike etterkommere og velsignet avkom)
Kanskje er det akkurat her du står i dag.
Du har sett glimt av Guds nærvær. Du vet at din ånd – skapt til å være et tempel for Den Hellige – er stedet hvor himmelens port kan åpnes. Du fornemmer det hellige. Du har vært nær. Og likevel lever du fortsatt under Guds felles nåde – du nyter velstand, trygghet, familie. Du har alt det ytre. Men Gud er ennå ikke blitt din Gud. Han er bare dine foreldres Gud.
Å, du, sønn eller datter av troende foreldre!
Du som vokste opp med bønn rundt bordet og Guds ord i hjemmet. Du som kjenner veien til Guds hus – men kjenner du Gud selv? Har du møtt Ham ansikt til ansikt? Har Han blitt din frelses Gud, din Herre, din glede, ditt alt?
La ikke troen bli noe arvet og ytre!
Gud kaller deg – ikke bare til å kjenne om Ham, men å kjenne Ham. Ikke bare å gå i Hans hus, men å være hjemme hos Ham. Ikke bare å leve under Hans velsignelse, men å eie Hans frelse.
Er Han din Gud? Din frelses Gud? Din livs Gud?
I dag står døren åpen.
Jesus sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn.» Han venter ikke på din perfeksjon – men på ditt ja. Vend deg til Ham med hjertet. Rop til Ham – og Han vil svare. Kom til Ham med din synd, din tomhet, din lengsel – og Han vil fylle deg med nåde, med liv, med seg selv.
Gjør Gud til din Gud i dag.
Ikke i morgen. Ikke senere. Men nå. I dette øyeblikk kan du ta imot Ham, tro på Ham, og bli født på ny – ikke til en tradisjon, men til et levende forhold med den levende Gud.
2) Jakob møter sin frelses Gud. (32:30)
I Penuel (eller Pnuel; hebraisk: פְּנוּאֵל Pənūʾēl) et sted som ikke ligger langt fra Sukkot, øst for Jordanelven og sør for elven Jabbok i dagens Jordan.
Jakob hadde allerede kranglet med broren sin, med faren sin, med svigerfaren sin; men nå må Jakob kjempe med Gud. Det er Gud som tar initiativet i kampen. Jakob er en rik og velstående mann. Han har mange barn. Den alminnelige nådes velsignelser nådde ham. Guds løfter gitt i Betel ble oppfylt i hans liv. Han vet at Gud er god. Men Jakob er ennå ikke en frelst mann.
Jakobs liv viser oss to strålende sannheter:
1. Guds utvelgelse er ubetinget – Gud elsket Jakob til tross for hans feil. Fra denne strålende sannheten kan vi trekke følgende konklusjoner:
A) Gud valgte Jakob før han ble født (1 Mos 25,23; MI 1,2; Rom 9,11). Gud valgte oss i evigheten. Vår frelse ble planlagt i evigheten. Det var ikke en plan i siste liten. Før Gud la jordens grunnvoller, kjente han oss allerede, elsket oss og forutbestemte oss til å være som hans Sønn.
B) -Gud elsket Jakob til tross for hans synder (1. Mos 25,23). Jakobs navn var et portrett av hans personlighet: Jakob betyr bedrager, løgner. Han svindlet faren og broren sin. Uansett hvem han var, valgte Gud ham. Selv om Gud kjenner oss som vi er, elsker han oss fortsatt. Dette er et strålende mysterium.
C) -Gud tar initiativet for å redde Jakob (1. Mos 32,24). Det er engelen som kjemper med Jakob, og ikke Jakob med luften. Frelsen begynner i Gud og slutter i Gud. Vi kan bare komme til Kristus fordi vi er dratt med kjærlighetens snorer.
D) -Gud gir ikke opp Jakob, til tross for hans motstand (1. Mos 32,24–25). Å, hva ville skje med oss hvis Gud vendte seg bort fra oss på grunn av våre hjerters hardehet, vår motstand mot hans Ånds forvandlende virkning?
E) -Gud slo Jakob for at han ikke skulle miste ham for alltid (1. Mos 32,25). Den som ikke kommer gjennom kjærlighet, kommer gjennom smerte. Gud vil bevege himmel og jord for å frelse dem han har elsket fra evighet av.
2). Guds utvelgelse er ikke bare ubetinget, men Guds nåde er også uimotståelig – Gud frelser Jakob til tross for Jakobs motstand. Fire punkter er verdt å fremheve:
A) -Jakob innså sitt behov for frelse (1. Mos 32,26). Han klamret seg til Herren og sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.
B) -Jakob gråt i søken etter forvandling i livet sitt (Hosea 12:4). Den gamle Jakobs hjerte smelter nå. Motstanden tar slutt. Den forherdede mannen knekker. Han som bare trodde på navnet, bøyer seg nå ned og gråter for Gud.
C) -Jakob bekjente sin synd for Gud (1. Mos 32,27). Gud spør ham: Hva heter du? Første gang dette spørsmålet ble stilt til ham (av Isak), hans far, løy han og sa at han var Esau. Nå spør Gud ham igjen. Ikke at Herren ikke visste navnet hans. Jeg ga ham muligheten til å erkjenne sin synd, sin identitet. Så sa han: «Mitt navn er JAKOB.» Det var ikke et svar, men en tilståelse.
D) -Jakob så Gud ansikt til ansikt og ble frelst (1. Mos 32,30). Det er ikke nok å bare høre om Gud, du må se Gud ansikt til ansikt. Du trenger å ha en opplevelse med Gud. Det er ikke nok at Gud er foreldrenes Gud, han må være Gud i ditt liv, i din erfaring og i din frelse. Ved Peniel møtte Jakob Gud, og livet hans ble anerledes.
3. El-Bethel, stedet der Jakob møtte sin gjenopprettelses Gud (35.7)
Vi lærer to ting om Guds utvalgte:
1) Guds utvalgte forblir leirkruker, som kan knuses (33:18).
Guds utvalgte vakler, snubler og faller ofte. Abraham løy i Egypt, han sluttet å stole på Guds forsyn angående fødselen av sønnen sin. Isak løy i filisternes land og sluttet å stole på Guds plan for barna sine.
Jakob var ulydig mot Gud; i stedet for å dra til Betel (28.15), dro han til Sikem. Han slo opp teltene sine der han ville. slik som Lot i Sodoma. Når vi slutter å lytte til Guds stemme, hører vi Guds pisk. Når Guds barn er ulydige, kommer de under Guds tukt.
Sikem er ikke lenger et trygt sted for Jakob. Det finnes ikke noe trygt sted utenfor Guds vilje. I Sikem ble Jakobs familie vanæret (1 Mos 34,1–2; 25–29).
I Sikem rammes Jakobs familie av en katastrofe. Patriarken er nå på bunnen (34:30).
Men Gud tar initiativet igjen. Gud åpenbarer seg for Jakob og åpner en dør for ham, veien til gjenopprettelse: Dra opp til Betel!
2. Guds utvalgte hører alltid Guds stemme for å bli gjenopprettet (1. Mos 35,1–7). Her er noen lærdommer fra denne passasjen:
A) – For å dra til Betel må du gå opp (35,1). Gud er den som igjen tar initiativet til å gjenopprette Jakob. Å klatre opp krever innsats. Du kan ikke ta med ekstra bagasje for å gå opp. Jakob må ta hjertet sitt ut av Sikem og dra opp til Betel.
B) – For å dra til Betel må man bryte med all syndig og uren praksis (1 Mos 35:2,4). Vi kan ikke ha fellesskap med Gud og med avguder samtidig. Vi kan ikke tre frem for Gud med skitne hender eller besudlede klær. «Hvis vi sier at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.» (Johannes 1:6)
C) – Det krever besluttsomhet å dra til Betel (1. Mos 35:3). Jakob tilkaller sønnene sine. Han er fast bestemt på å bryte med synden. Han vil reise seg. Han er villig til nok en gang å reise et alter for den Gud som hjalp ham i hans nød og fulgte ham på den veien han gikk.
D) – I Betel mottok Jakob utfrielse fra Gud (1. Mos 35,5–6). Når vi adlyder Gud, blir Han vårt skjold og vår beskyttelse.
E) – I Betel blir Jakob gjenopprettet av Gud (1. Mos 35,7). Jakob tilber Gud og bygger et alter. El-Bethel. Nå kjenner Jakob ikke bare Gud som forfedrenes Gud. Men nå kjenner ham Guds nærvær i Guds hus, et hellig øyeblikk der Gud åpenbarer seg som trofast og nær. FOR én ting ER å vite om Gud fra sin tradisjon eller familie! – Og noe helt annet er når Gud åpenbarer seg for deg åndelig og gjør troen din personlig!
I El-Betel gjenoppretter Gud Jakob, slik han gjenopprettet David og Peter. Gud sier til ham: «Kampen er ikke over ennå, la oss starte på nytt.» Jeg velsigner deg igjen!
Konklusjon: Min bror, den Gud som har utvalgt deg vil aldri forlate deg. Han som begynte et godt verk i deg, vil fullføre det inntil den siste dag.
Selv om en mor skulle glemme sitt barn, vil Gud aldri glemme deg. De som Gud rettferdiggjør, dem ærer han også.
Ingenting kan skille deg fra Guds kjærlighet. Når du faller, vil Han løfte deg opp og velsigne deg på nytt.
Gud er ikke bare dine foreldres Gud, men også din livs Gud, din frelses Gud og din gjenopprettelses Gud. Amen.
Invester i forsoningskraften
1. Mosebok 31:1–55
Etter mange år med hardt arbeid for sin svigerfar Laban og en økende rikdom, blir Jakob anklaget av Labans sønner for å ha tatt det som tilhørte deres far. Økonomisk misunnelse blir kilden til en dyp familiekonflikt. Dialogen opphører, og kjærligheten blir erstattet av mistillit og bitterhet. Labans kalde, harde blikk gjør stemningen mellom dem enda mer anspent.
Jakob hadde tjent Laban trofast i fjorten år for Rakel og Lea. Selv Laban innrømmer at han har blitt velsignet på grunn av Jakob (1 Mos 30:27). Likevel hadde han flere ganger lurt Jakob og endret lønnen hans ti ganger. Rakel og Lea visste hvor utspekulert faren kunne være, og de så hvordan Gud hadde vendt urett til velsignelse for Jakob. De visste også at Laban hadde vært urettferdig mot dem og barna. Derfor støttet de Jakobs beslutning om å adlyde Guds kall og vende tilbake til Kanaans land (1 Mos 31:1–16).
Jakob forlater Laban i stillhet (v. 17–24). Men Laban og hans slekt forfølger ham – drevet av sinne og med ønske om å tvinge Jakob tilbake til tjeneste. Gud griper imidlertid inn og stanser Laban på veien. Likevel fortsetter Laban sine harde anklager (v. 25–42), og kaller Jakob både uansvarlig og tyv.
Alt peker mot et smertefullt brudd. Men så skjer det uventede: forsoningen.
(1 Mos 31:43–55)
Det finnes ingen perfekte familier. Alle kan oppleve brudd, spenninger og dype konflikter. Men forsoningskraften – den som kommer ovenfra – kan gjenopprette det som er ødelagt. Familien er en gave fra Gud, og vi er kalt til å bevare den – selv når det koster.
Laban innser at han ikke har rett til å såre døtrene sine eller ødelegge Jakobs fremtid. En pakt inngås. Jakob, til tross for at han ble urettferdig anklaget, velger å ikke forsvare seg med sinne. I stedet bygger han fred. Akkurat som Paulus sier i Romerne 12:18:
«Så langt det står på dere, hold fred med alle mennesker.»
Begge mennene visste at familien er verdt å kjempe for. Derfor kaller de Gud som vitne, og lar pakten om fred stå som et evig minne.
– Med Gud i sentrum av familien, er det mulig å overvinne misunnelse, konflikter og sår.
Forsoningskraften bringer tilgivelse, gjenopprettelse og fred.
Når Gud er drømmens opphav og mål. (MOSEBOK 37; 39–50; Apg 7,8–16)
Josef var en drømmer. Drømmene hans holdt ham ved målet og oppe i krisetider. Drømmene hans skapte misunnelse hos brødrene hans og likegyldighet fra deres side (1 Mos 37,4.11). Farens forfedre og Josefs umodenhet forårsaket ham mange problemer. Men det som virket som en tragedie, forvandlet Gud senere til en stor velsignelse. Josefs liv lærer oss praktiske leksjoner.
1) Josef, på 17 år var villig til å ære sin far. Josef tok Gud alvorlig, han viste dette ved å ære sin far, etter at moren hans var død. Josef var elsket av sin far, holdt seg til sannheten og vandret med Gud. Hans liv i sannhet avslørte brødrenes løgn og urett. Hans lys avslørte det mørket brødrene hans levde i, og hans villighet til å adlyde sin far stod i sterk kontrast til deres ondskap. Josefs suksess var deres fiasko. De så ikke på Josef som en bror og venn, men som en rival. Josefs liv formidler budskapet til oss om at det er verdt å hedre foreldrene våre (det første bud med løfte). Josef var villig til å adlyde faren sin og gikk for å møte brødrene sine, selv om han visste at de ikke lenger snakket til ham (1 Mos 37,13). Josef utviste helhjertet lydighet, et vitnesbyrd om hans tro og tillit til Herrens ledelse. Med ydmykt og fromt sinn underkastet han seg sin fars myndighet, trofast mot Guds bud og ord. (1 Mos 37,14–17).
2. En ung mann som er villig til å vokte sitt hjerte mot smerte
Vi kan ikke kontrollere omstendighetene rundt oss, men vi kan kontrollere følelsene våre. Vi kan ikke kontrollere hva de gjør mot oss, men vi kan bestemme hvordan vi vil reagere på disse handlingene. Josef valgte å holde hjertet sitt unna bitterhet. Han valgte å leve i avhengighet av Gud, å la seg lede av Hans drømmer. Josef led ikke fordi han tok feil, men fordi han hadde rett; han led ikke på grunn av synder, men på grunn av dyder. Han led ikke fordi han tok imot ulydighetens piskeslag, men fordi han fulgte lydighetens vei.
Hva slags lidelse møtte han? Brødrene hans mishandlet ham, boikottet ham, var sjalu på ham, han ble forrådt, hatet, kastet i en grop og til slutt solgt som slave og tvunget til å bo langt fra faren sin, som trodde han var død (1 Mos 37,4.5.8.11.18–25.31–36). I sin herres hus ble han anklaget for å ha forsøkt å voldta Potifars kone, og av den grunn havnet han i fengsel (kap. 39). I fengselet, etter å ha vunnet fengselssjefens sympati, ble han glemt av faraos munnskjenk, som ikke husket at Josef hadde forutsagt hans løslatelse (1 Mos 40).
Men opp gjennom alt dette lot ikke Josef sitt hjerte bli bittert. Gud var drømmenes Herre. Josef visste at Gud hadde kontroll. Noen ganger går veien til kroning gjennom dalen. Det finnes ingen seier uten kamp, og heller ingen opphøyelse uten ydmykelse. Josef slapp ikke ut av fengselet da han selv ønsket det, for hvis han hadde gjort det, ville han kanskje blitt en god koppvasker i faraos palass. I løpet av de to årene bygde Gud rampen til palasset, slik at Josef kunne komme seg ut av fengselet og bli guvernør i Egypt.
3. En ung mann trofast mot Gud i motgang og medgang
Mange klarer å forbli trofaste i dalen, men faller når de når toppen av fjellet; de kan stå stødig i motgang, men mislykkes i medgang. Josef var trofast i både motgang og medgang. Han var trofast når han var sammen med familien sin, når han var gjenstand for brødrenes sjalusi og hat. Han var trofast som slave. I tretten år var han slave i Egypt, det vil si fra han var sytten til han var tretti (1 Mos 37,2 og 41,46). Han var trofast som forvalter. Han var også trofast i fengselet (1 Mos 39,21–23; 41,14).
Nå blir han ført til tronen som guvernør i Egypt og forblir trofast. Farao har en drøm. Magikerne klarer ikke å tyde den (1 Mos 41,24), Josef blir ført til farao. Han opphøyer ham (1 Mos 41,15), men Josef gir æren tilbake til Gud (1 Mos 41,16.25). Josef tyder faraos drøm (1 Mos 41,25–32). Josef gir farao råd (1 Mos 41,33–36). Josef blir forfremmet til den ærefulle stillingen som guvernør i Egypt (1 Mos 41,39–44).
Mange takler kriser bra, men de vet ikke hvordan de skal håndtere suksess. Flere faller på grunn av suksess enn på grunn av motgang. Men Josef ble stående både i dalen og på fjellet; både i motgang og i velstand, både i fengsel og i palasset. Josefs drømmer tok ham gjennom fire lederskapsfaser: i farens hus, i Potifars hus, i fengselet og i palasset. Hver oppstigning ble innledet av ydmykelser og dødelige trusler. Men Josef forble trofast, og Gud lot ham lykkes. Fordi han var trofast mot Gud, ble han herre over sine drømmer og den som gjorde dem til virkelighet. Han nådde toppen av å realisere drømmene sine fordi han var lydig.
4. Guds triumferende forsyn i en manns liv (1 Mos 49,22; 50,20)
Hvis Gud elsker oss, hvorfor lider vi? Hvorfor skjer gode ting med dårlige mennesker, og hvorfor skjer vonde ting med gode mennesker?
Læren om guddommelig forsyn viser oss at Gud er suveren og har absolutt kontroll over alle ting. Gud sløser ikke bort lidelse i sine barns liv. Prøvelsene vi går gjennom er uunngåelige, varierte, midlertidige og lærerike, men de er alle bearbeidet av Gud til vårt endelige beste. Gud forvandler daler til kilder, ørkener til frukthager, mørke netter til morgener fylt med lys, og liv knust av lidelse til trofeer av sin generøse nåde.
Josef var trofast mot foreldrene sine, sine overordnede og Gud. Han var trofast i motgang og medgang. Han så Gud forvandle tragediene hans til triumf. Han var det nærmeste bildet på Kristus i Bibelen:
- Elsket av sin far og misunnet av sine brødre
- Solgt for tjue sølvmynter
- Dro ned til Egypt i prøvelsens tid
- Urettmessig forfulgt
- Forlatt av en venn
- Opphøyet etter lidelse
- Sitt folks frelser
Josefs liv lærer oss noen verdifulle leksjoner (Apg 7,9–16)
1. Guds nærvær med oss
Gud frelser oss ikke fra problemer, men han er med oss i våre problemer (Apg 7,9). Josef møtte smerten av brødrenes forakt, av å bli forlatt, å føle seg som en engangsgjenstand, å leve uten identitet, smerten av seksuell forførelse, og han utholdt smerten av Guds forsinkelse. Det tok tretten år før han ble belønnet. Kan du forestille deg å leve i trofasthet så lenge inntil Gud snur ting rundt? Apostlenes gjerninger 7,9 avslører en trøstende sannhet: «men Gud var med ham». Guds nærvær er virkelig, men usynlig; konstant, men ikke alltid følt; gjenopprettende, men ikke alltid anerkjent.
2. Guds inngripen på våre vegne
Gud frelser oss ikke fra ydmykelse, men opphøyer oss når tiden er inne (Apg 7,10).
3. Guds nåde gjennom oss
Gud skåner oss ikke for å lide urettferdighet, men gir oss kraft til å seire gjennom tilgivelse (Apg 7,11–16). To viktige punkter:
A. Josef ble gjort urett av brødrene sine, men han forsto at de bare var redskaper for guddommelig forsyn. Tre tekster beviser dette: 1 Mos 45,5.8 og 50,20. Tilfeldigheter eksisterer ikke. Livet styres ikke av blind skjebne eller tilfeldigheter. Vår skjebne ligger i den levende Guds hender (Sal 73,23–24).
B. Josef valgte å tilgi brødrene sine i stedet for å søke hevn. Å tilgi er å gjenopprette, å slette gjelden, å ikke kreve mer betalt. Å tilgi er å gi sitt beste til den som har gjort deg urett. Tilgivelse tilbyr helbredelse til både den som ble rammet og den som forårsaket såret.
4. Livets bølgelignende karakter
Josefs liv var preget av opphøyelse og ydmykelse, oppturer og nedturer. Vi må lære å se livet fra Guds perspektiv. Det viktigste er at Kristus blir herliggjort i vårt legeme, enten ved liv eller ved død (Fil 1,20).
5. Guds triumferende forsyn
Guds plan er perfekt. Det spiller ingen rolle hvor smal stien er, hvor tornete veien er, eller hvor rasende fiendene er. Vår seier er sikret. Menneskelig ulykke forpurrer ikke Guds plan. Derfor:
- Vær forberedt på forandringer i livet
- Ikke kompromiss med sannhet selv når det er vanskelig
- Stol på Gud når ting er på sitt mørkeste
- Vit at Gud fortsatt skriver historien din – det beste ligger foran
Andre Mosebok (Exodus)
Tittelen Andre Mosebok, også kjent som Exodus, stammer fra det greske ordet Exodos, som betyr «utgang» eller «utvandring». Navnet peker direkte på hovedhendelsen i boken: israelittenes dramatiske utgang fra slaveriet i Egypt, ledet av Moses. På hebraisk kalles boken Shemot – «Navnene» – etter de første ordene i teksten, som introduserer Israels sønner og deres slekter.
Andre Mosebok er ikke bare en fortelling om frigjøring, men også en bok om begynnelser – ikke av enkeltpersoners liv, slik som i Første Mosebok, men begynnelsen på et helt folks identitet som nasjon. Det markerer overgangen fra å være et undertrykt folk til å bli et folk med en egen pakt med Gud, en lov og et mål. I denne boken møter vi Gud på en ny måte. I Første Mosebok griper han inn i enkeltmenneskers liv – som Noah, Abraham, Isak og Jakob. Men i Andre Mosebok handler Gud i stor skala. Han trer inn i historien for å befri et helt folk fra undertrykkelse og for å oppfylle sitt løfte om å gjøre dem til et velsignet og fritt folk i et eget land.
Dette er en avgjørende overgang i Bibelens fortelling: Gud viser seg ikke bare som skaper og beskytter, men som frigjører og lovgiver. Historien om Moses er sentral – men hans liv fortelles ikke bare for hans egen skyld. Det er gjennom Moses at Gud former et folk. Akkurat som Abraham ble utvalgt for å være stamfar til mange, blir Moses valgt for å lede folket til frihet og mot en ny fremtid. Hans liv illustrerer hvordan Guds plan kan manifestere seg gjennom mennesker – med alle deres svakheter og styrker.
Et gjennomgående tema i Andre Mosebok er at Gud handler i historien. Når Moses reddes fra døden som spedbarn, når Israels folk befris fra faraos undertrykkelse, når de ledes trygt gjennom ørkenen, og når de får Guds lover ved Sinai – alt dette er uttrykk for Guds aktive nærvær. Lovene som gis, er ikke vilkårlige regler, men retningslinjer for et rettferdig og lykkelig liv i fellesskap med Gud og hverandre. Pakten som inngås, er et gjensidig løfte: Gud forplikter seg til sitt folk, og folket forplikter seg til å følge ham. Denne paktens kjerne er kjærlighet og trofasthet. Gud minner folket om at han alltid har vært med dem – helt tilbake til Abraham i Kanaan.
Den mest dramatiske hendelsen, utgangen fra Egypt, skjer ikke fordi Moses er en strategisk leder eller fordi folket er spesielt sterke. Det skjer fordi Gud selv griper inn. Han gir Moses autoritet og veiledning, og inspirerer folket til å følge ham.
Menneskene handler, men det er Gud som leder og gir dem kraft. For moderne lesere minner Andre Mosebok oss om at Guds omsorg og utfrielse ikke er begrenset til fortiden. Behovet for rettferdighet, frihet og guddommelig ledelse er like aktuelt i dag. Fortellingen viser at Gud ikke er fjern, men nærværende – midt i menneskelig lidelse og håp.Strukturelt starter boken før selve utvandringen.
Den begynner med Moses’ fødsel og barndom – en «utgang» i seg selv, da han reddes fra døden. Moses’ liv deles gjerne inn i tre perioder à 40 år: 40 år i Egypt, 40 år i Midian, og 40 år som leder av Israel i ørkenen. De første 80 årene dekkes i de innledende kapitlene, mens den siste perioden strekker seg inn i de neste bøkene i Pentateuken (3., 4. og 5. Mosebok). I Andre Mosebok beskrives hovedsakelig de første tre månedene etter utvandringen. Den andre halvdelen av boken fokuserer på lovgivningen ved Sinai – det moralske og juridiske rammeverket som skulle gjøre det mulig for folket å leve som et fritt og rettferdig samfunn. Disse lovene utdypes videre i 3. Mosebok.
Myndighet og datering
I hendhold til – både jødisk og kristen tro – regnes Moses forfatteren av Andre Mosebok, også kjent som Exodus. Navnet hans nevnes over 300 ganger i hele Bibelen, og han fremstår som bærer av Guds kall, talerør for Guds ord og leder for Guds folk. Likevel er det bemerkelsesverdig at boken ikke forsøker å skildre Moses’ liv i tradisjonell biografisk forstand. Det gis ingen introspektive betraktninger, ingen redegjørelse for hans indre liv eller personlige utvikling.
Moses er til stede – sterkt og tydelig – men alltid i tjeneste for noe større. Han er redskapet, men aldri målet. Den egentlige hovedpersonen i Andre Mosebok er ikke Moses, men Gud selv. Det er Gud som ser, Gud som hører, Gud som handler. Det er Gud som reiser opp Moses, Gud som utfrir sitt folk, Gud som taler på Sinai. Boken er en fortelling om en levende og handlende Gud som ikke forholder seg passiv til menneskelig lidelse, men som går inn i historien for å gripe inn – for å frigjøre, forme og føre.
Når det gjelder datering og opprinnelse, har forskere og teologer ulike perspektiver. Tradisjonelt har man antatt at store deler av stoffet ble nedtegnet kort tid etter selve hendelsene den omtaler – utvandringen fra Egypt og mottakelsen av Loven ved Sinai. Mye taler for at tekstene i sin tidligste form ble formidlet muntlig, før de senere ble samlet, redigert og skrevet ned i en mer fast struktur.
Den umiddelbare konteksten for fortellingene er hebraisk – både kulturelt, språklig og teologisk. Fortellingene springer ut av erfaringene til et nylig frigjort folk, som nettopp hadde vært vitne til Guds kraft og Guds nærvær. Selv om den endelige redaksjonen av teksten kan ha skjedd senere – muligens i eksil- eller post-eksiltid – bærer stoffet med seg en indre autoritet og historisk tyngde som vitner om dyp forankring i folkets kollektive hukommelse.
Boken rommer mer enn bare et historisk narrativ – den er en teologisk og eksistensiell fortelling om identitet, frihet og pakt. Exodus tegner opp en bevegelse fra slaveri til guddommelig tjeneste, fra kaos til lov, fra undertrykkelse til hellighet. Det er en tekst som ikke bare ønsker å fortelle hva som skjedde, men å forme hvem Israel skulle være i møte med Gud – og hvem Gud er i møte med sitt folk.
Vekst under undertrykkelse!
2. Mosebok 1.1-22
Andre Mosebok er fortsettelsen av Første Mosebok. De sytti medlemmene av Josefs familie som dro ned til Egypt er nå en stor mengde. Veksten til det hebraiske folket brakte dem imidlertid ikke sikkerhet, men undertrykkelse. I den aktuelle teksten vil vi fremheve tre fakta:
1. Eksponentiell vekst (1:1-7). Vers 7 sier: Men Israels barn var fruktbare og tok til, og de ble mange og overmåte mektige, så landet ble fullt av dem. I Josefs, stattholderens, dager dro sytti sjeler ned til Egypt med sin far Jakob (1:5). Gud gjorde dem fruktbare. De ble mange og mektige inntil hele landet var fullt av dem. Omtrent fire århundrer gikk, og da de forlot Egypt, var de seks hundre tusen menn, uten kvinner og barn. Det anslås at omtrent to millioner israelitter forlot Egypt på tidspunktet for utvandringen. Israelittene så virkelig sitt folk blomstre i det som var det største og mektigste riket i verden. Denne ekstraordinære hendelsen skjedde ikke ved en tilfeldighet. Det var et løfte fra Gud og oppfyllelsen av hans suverene hensikt (1. Mos 15:12-16). Gud blir aldri tatt på senga, og ingenting unnslipper hans kontroll. Hans folks liv styres av himmelens trone og ikke av denne verdens mektige. Det er den usynlige hånden av guddommelig forsyn som leder og styrer våre liv. Det israelittiske folkets vekst, så vel som deres bitre vanskeligheter i slaveriet, var innenfor Guds agenda, for å oppfylle Hans evige og suverene hensikter. Slik er det også i våre liv i dag. Gud er den som styrer vår skjebne. La oss hvile i Ham!
2. Bitter undertrykkelse (1:8-14). Slik står det skrevet at egypterne, med tyranni, tvang Israels barn til å tjene og gjorde livet deres bittert med hardt slaveri… (1:13,14). En ny konge oppsto som ikke kjente Josef, og da han så israelittenes vekst, bestemte han seg for å undertrykke dem. Frykt fikk denne kongen til å misforstå virkeligheten. Han kom til å tro at Israels folk var flere og sterkere enn egypterne (1:9). Farao undertrykte folket ved hjelp av list (1:10). Israels folk måtte bygge byer under pisking av vilde bødler (1:11). Selv under undertrykkelse multipliserte og spredte det israelittiske folket seg raskt, noe som forårsaket enda mer panikk hos den allerede skremte farao (1:12). Resultatet av dette var at hebreerne led mer tyranni. Nå måtte de arbeide under enda større undertrykkelse, til det punktet at folket følte bitterhet i livene sine (1:13, 14). Gud tillot sitt folk å lide i et fremmed land fordi han hadde sagt til Abraham: «Dine etterkommere skal være fremmede i et fremmed land og være slaver og plaget i fire hundre år» (1. Mosebok 15:13). Men Gud sa også til Abraham: «Jeg vil også dømme det folket de er underlagt, og deretter skal de dra ut med store rikdommer» (1. Mosebok 15:14). Dette beviser at historien ikke er på avveie. Selv i de bitreste dager er Gud fortsatt på tronen, med tøylene i sine hender. Vi trenger ikke å frykte, vi kan stole på.
3. En smertefull grusomhet (1.15-22) Det står skrevet: Når dere tjener som jordmødre for de hebraiske kvinnene, skal dere undersøke babyen, og hvis det er en sønn, skal dere drepe ham (1.16). Egypterne brukte fire hjelpemidler for å gjøre livet bittert for israelittene: de behandlet dem med list (1.10); de behandlet dem med tyranni (I.II); de beordret de hebraiske jordmødrene å drepe de nyfødte (1.16); farao beordret at de nyfødte hebreerne skulle kastes i Nilen (1,22). Folket led med tvangsarbeid og pisking. De sørget også over de nyfødtes død. Guddommelig forsyn ville at de hebraiske jordmødrene ikke skulle adlyde kongens grusomme ordre. Gud brukte Nilen ikke som et gravsted for de israelittiske babyene, men som vugge for utfrielsen av Israels befrier, Moses. Mennesker kan ikke hindre Guds planer. Selv om de onde forsøker å ødelegge hans folk, kan de bare bidra til deres vekst. Guds folk er uforgjengelige. Helvetes porter kan ikke seire over Kristi kirke. Han selv er deres eier og beskytter. Alle de brutale tiltakene som Farao brukte for å undertrykke israelittene, klarte ikke å stilne disse folkenes rop til Gud eller hindre Guds arm i å befri dem fra hans arrogante klør. Gud fortsetter å forvandle ondt til godt i våre liv. Vi kan si: Vi vet at for dem som elsker Gud, samvirker alt til det gode (Romerne 8:28).
Den usynlige hånden av guddommelig forsyn!
2. Mosebok 2, 1–25.
Mosebok 2 beretter om Guds guddommelige forsyn. Gud snur historiens løp på hodet, og det som så ut til å være et knusende nederlag, blir i stedet begynnelsen på en mektig redning. Moses, som skulle ha dødd i Nilen, blir reddet og ender opp som hebreernes befrier. Han som skulle ha vært jaget og drept av farao, ble i stedet oppdratt i kongens palass som monarkens egen sønn.
Vi fremhever fire viktige sannheter i denne teksten:
1. Kjærligheten gir aldri opp (2,1–2) Amram og Jokebed giftet seg i en tid da det å få barn var et mareritt. Guttebarn ble født med en dødsdom over seg. Nilen, infisert av krokodiller, var deres grav. Likevel ble en gutt født – og foreldrene gjemte ham (2,2). Kjærligheten fikk dem til å holde fast ved drømmen om å stifte familie, og ga dem styrke til ikke å gi etter for frykten. Undertrykkelsen og dødstrusselen visket ikke ut ønsket om å få barn og oppdra dem til Guds ære. Kjærlighet er ikke bare en følelse – det er også en handlende kraft. Fordi de elsket sønnen sin, beskyttet de ham. Fordi de stolte på Guds omsorg, gjorde de alt i sin makt og stolte på at Gud ville handle i sin visdom og godhet. Kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt – kjærligheten tar aldri slutt!
2. Et fantastisk forsyn (2,3–10) Gud sørget for at faraos datter skulle komme til stedet hvor Jokebed hadde lagt kurven med barnet i Nilen (2,5). Da prinsessen åpnet kurven, fikk hun medfølelse med den hebraiske gutten (2,6). Miriam, som holdt øye med kurven, foreslo å hente en hebraisk kvinne til å amme barnet (2,7). Forslaget ble godtatt, og Miriam hentet sin egen mor (2,8). Gud, i sitt forsyn, hedret Jokebeds tro: hun fikk oppdra sitt eget barn – og til og med motta lønn fra kongen for det (2,9). Da gutten vokste opp, førte Jokebed ham tilbake til prinsessen, som ga ham navnet Moses, fordi hun «dro ham opp av vannet» (2,10). Denne episoden viser at Gud hedret foreldrenes tro. Gutten var ikke dømt til døden, men kalt til å bli Israels befrier. I et gudfryktig hjem lærte Moses evige sannheter. I kongens palass fikk han utdanning i Egypts visdom – som en sønn av farao. Guds planer kan virkelig ikke hindres!
3. Et feilslått forsøk (2,11–22) Da Moses ble voksen, forlot han palasset og ble opprørt over det harde arbeidet som ble pålagt israelittene. En dag så han en egypter slå en hebreer, og han grep inn, drepte egypteren og gjemte kroppen i sanden. Neste dag forsøkte han å stanse en krangel mellom to hebreere, men ble konfrontert: «Tenker du å drepe meg slik du drepte egypteren?» (2,14). Moses ble redd da han innså at drapet var kjent. Farao forsøkte å få ham drept, og Moses flyktet til landet Midian, hvor han ble gjeter i førti år. Han hadde ønsket å befri sitt folk – men på feil tid, med feil midler, og av feil motivasjon. Moses trodde han kunne bekjempe undertrykkelse med mer undertrykkelse. Men vold kan ikke utslette vold. Gud trengte ikke Moses’ kjødelige iver for å frelse Israel. Gud ville selv gjøre det – i sin tid, på sin måte, til sin ære.
4. Et rop til Gud (2,23–25) Farao, som hadde gjort israelittenes liv bittert, døde. Folket stønnet under det tunge slaveriet. Hendene deres ble flådd av arbeidet, føttene tråkket leire for å lage murstein, og ryggene ble pisket av nådeløse voktere. Da ropte de undertrykte til himmelen (2,23). Gud hørte deres stønn – også de ordene som aldri ble sagt høyt, men som steg opp fra en plaget sjel. Han hørte og husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til sitt folk og hadde omsorg for dem (2,24–25). Vi lærer at Gud bryr seg om sitt folks bønner. Han er oppmerksom på alt som skjer. Han kjenner vår smerte og er ikke likegyldig. Våre stønn blir hørt av Ham. Våre tårer blir samlet i Hans flaske. Våre bønner stiger opp som røkelse. Og i sin tid rekker Han ut sin sterke arm for å frelse og trøste. Han er vår befrier. Han er Gud – som ser, hører og handler.
Unnskyldninger – bare unnskyldninger
2. Mosebok 3,11; 4,1.10.13; 5,22; 6,12
Moses levde i 120 år. De første førti årene bodde han i Egypt som sønn av faraos datter, der han ble ekspert på vitenskap og fikk sin akademiske utdannelse. De neste førti årene bodde han i Sinai-ørkenen, hvor han stiftet familie og arbeidet som gjeter. De siste førti årene frigjorde han Israelsfolket fra slaveri og ledet dem gjennom ørkenen mot det lovede land.
Moses ble kalt til dette gigantiske oppdraget midt i et forsøk på å flykte. Han understreket gjentatte ganger sin utilstrekkelighet, med unnskyldninger – og flere unnskyldninger.
La oss se på noen av disse:
1. Unnskyldningen om personlig ubetydelighet (2. Mosebok 3,11)
«Hvem er jeg?»
Moses ser på sine egne begrensninger og ser en uoverstigelig umulighet. Han ønsket ikke å gå i egen styrke, og han ville ikke føre Guds folk ut av Egypt med egen kraft. Når vi ser på våre begrensninger, føler vi oss ofte utilstrekkelige for det store oppdraget Gud gir oss.
2. Unnskyldningen om manglende troverdighet (2. Mosebok 4,1)
«Men se, de vil ikke tro meg eller høre på min røst. For de vil si: ‘Herren har ikke åpenbart seg for deg.’»
Moses følte seg for liten til å bli hørt i Egypt. Gud hadde åpenbart seg for ham ved Sinai, men folket hadde ikke sett dette. Han tenkte at hans personlige opplevelse med Gud ikke hadde nok offentlig autoritet – han manglet troverdighet i deres øyne.
3. Unnskyldningen om mangel på veltalenhet (2. Mosebok 4,10)
«Å, Herre! Jeg har aldri vært veltalende, verken før eller etter at du talte til din tjener. Jeg er treg i tale og treg i tunge.»
Moses følte seg hindret fra å tale for folket, fordi han ikke anså seg som veltalende nok. Han glemte at Gud som sender, også er Gud som utruster. Den Gud som skapte munnen, er også den som gir de rette ordene og kraft til å berøre hjerter.
4. Unnskyldningen om motvilje og å se andre som bedre egnet (2. Mosebok 4,13)
«Å, Herre! Send hvem du vil sende – bare ikke meg.»
Moses følte seg klønete og utilstrekkelig. Han mente at det fantes andre som var bedre egnet for oppgaven. Han ville helst holde seg utenfor og overlate ansvaret til noen andre. Han følte seg udugelig og ønsket ikke å involveres.
5. Unnskyldningen om vanskeligheter og motgang (2. Mosebok 5,22)
«Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: ‘Herre, hvorfor har du plaget dette folket? Hvorfor har du sendt meg?’»
Moses unnlot å si til farao alt Gud hadde befalt ham – nemlig at dersom farao ikke lot Israel, Guds førstefødte sønn, dra, ville Herren drepe faraos førstefødte (2. Mos 4,22–23).
Da Moses likevel gikk til farao, forherdet farao sitt hjerte enda mer og økte byrdene for folket. Moses ble frustrert over at oppdraget ikke ga noen umiddelbar forbedring – tvert imot ble situasjonen verre. Derfor klager han til Gud og sier: «Hvorfor plager du dette folket? Hvorfor sendte du meg?» Han følte seg uforberedt, og nå var han frustrert over ikke å se Guds hånd handle raskt.
6. Unnskyldningen om manglende resultater (2. Mosebok 6,12)
«Se, Israels barn har ikke lyttet til meg. Hvordan skal da farao kunne høre på meg? Jeg vet jo ikke engang hvordan jeg skal tale godt.»
Moses var i krise både med sitt kall og med resultatene av det. Han hadde ingen gjennomslagskraft hos folket – og enda mindre tro på å påvirke farao. Nok en gang gjentar han sin egen utilstrekkelighet og sier:
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal tale godt. Farao vil ikke høre på meg» (jfr. 2. Mos 6,30).
Guds svar – og vår utfordring
Til tross for alle Moses’ unnskyldninger, var det nettopp han Gud brukte. Det var gjennom Moses at Gud førte sitt folk ut av Egypt og ledet dem gjennom ørkenen til inngangen til det lovede landet.
Gud forherdet faraos allerede hare hjerte for å ydmyke alle Egypts guder – og for å vise at bare Herren er Gud.
Og du – hvilke unnskyldninger gir du Gud?
Hvilke grunner kommer du med for å slippe det arbeidet Gud har betrodd deg? Føler du deg liten, svak, uverdig eller uforberedt? Husk: Gud bruker ikke de perfekte – han fullender og utruster dem han kaller.
Han som kalte Moses, er den samme Gud i dag.